Inka Trail i Quebrada de Las Conchas
Uten tvil er dette en attraksjon til glede for turister og besøkende som ønsker å oppleve materien av disse veiene på nært hold, som både forbauset spanjolene under erobringen og forskere og reisende gjennom tidene.

Inka-veiene strakk seg langs Andesfjellene fra sør i Colombia til Mendoza i Argentina og Santiago i Chile, og dekker en omtrentlig avstand på 40 000 km. På grunn av den store latitudinelle og altitudinelle utviklingen krysset den keiserlige veien til inkaene de mest ujevn og varierte landskapene, og krysset dype vadsteder, myrer, innsjøer, ørkener, høye topper, bratte skråninger og tette skoger.
Veiene ble bygget med et praktisk formål gitt fotgjengertrafikken av mennesker og lamaer, som ble brukt til å transportere mineraler og produkter av alle slag mellom forskjellige regioner i imperiet. Prekolumbiansk veiarkitektur var, er og vil være en kilde til beundring for både lekfolk og forskere som er dedikert til studiet av den, ettersom det viser en dyp kunnskap om geografisk rom og ingeniørkunst, begge i perfekt samfunn og harmoni med landskapet. Til tross for de tusenvis av kilometerne med utstrekning og variasjonen av økologiske etasjer som de krysset, har disse arkeologiske veiene konstruktive likheter som gjør dem karakteristiske og kjennbare, som den nylig lokaliserte i Las Conchas-kløften. For eksempel, der terrenget ble utjevnet, ville de tegne en perfekt rett linje, noen ganger flere kilometer lang, som Tin Tin-retten, den nåværende kjøretøyruten i Calchaquíes-dalene som en gang var en prekolumbiansk vei. Et annet særtrekk var at de koblet to punkter eller lokaliteter ved å bruke den kortest mulige avstanden, uten å glemme eller ignorere tilgjengeligheten av vann, den lavere skråningen av terrenget, og andre kjennetegn knyttet til geomorfologi som overrasker oss i dag. De ulike teknikkene som ble anvendt i byggingen av disse veiene var sterkt tilpasset reisende og former av hvert landskap, og deres mål var å redusere fysisk anstrengelse og slitasje til et minimum. Den høye graden av konstruktiv sofistikering ble representert av konstruksjoner som faste broer, tre- eller stein-bjelkebroer, hengebroer, flytende broer over innsjøer, trapper, kabelbaner, ramper og enorme skråninger eller kunstige murer bygget over klipper og bratte skråninger, for å opprettholde veilinjen og høydenivået.